Min historie – fra helvete til himmel

De fleste som kjenner til meg vet nå at jeg ikke er helt A4, og at jeg ble født gutt. Nå opplever jeg en trang til å fortelle litt mer av historien min. Derfor deler jeg dette med dere, her på min nye blogg.

Jeg var ikke gammel da mine foreldre innså at jeg var annerledes. Når jeg ser tilbake på barndommen min, for eksempel ved å se på gamle bilder, så ser jeg det mine foreldre så. Jeg var så feminin, så delikat og lysende. Kontrasten til min tydelig maskuline bror var så markant, helt fra første stund.

Så fort jeg begynte å gå og velge min egen vei, så hadde jeg en trang til alt som var feminint. Jeg var likevel ikke helt stereotypisk jentete hele tiden. Jeg ville både leke med dukker og sminke, og jeg likte å bygge lego. Jeg var omsorgsfull og likte å leke rollespill, men jeg var også interessert i båter, tog og heisekraner. En veldig eklektisk personlighet. 

Jeg utviklet også tidlig et sosialt talent. Jeg likte å snakke med folk, også fremmede, fra første stund. Jeg smilte mye, og var veldig nysgjerrig og uredd. Barndommen min, før jeg begynte på skolen, var en bekymringsløs tid da livet bokstavelig talt lekte. På denne tiden kunne jeg bare være meg selv, uten å tenke på livets mange kvaler.

Her er jeg på en ferietur til Rhodos. Min andre tur til “syden”. Fire år gammel.

Utilpasshet

Dette forandret seg da jeg begynte på skolen, og det ble bare verre etter hvert som årene gikk, helt frem til jeg begynte på videregående. Da jeg begynte på skolen ble jeg fort klar over distinksjonen mellom gutter og jenter, og jeg ble også bevisst på samfunnets forventninger til en liten gutt.

Bare det å måtte sove sammen med guttene på klassetur, eller å bruke guttegarderoben i gymmen, var et helvete for meg. Jeg følte meg så utilpass og sårbar i det miljøet. Jeg passet ikke inn der, og følte meg på en merkelig måte utsatt, på en måte som jeg tror unge jenter lett kunne ha følt om de hadde blitt nødt til å kle seg nakne foran en masse gutter. Det verste var å bli plassert der, når ethvert fiber i min kropp fortalte meg at jeg var tryggere og passet bedre inn blant jentene. 

«Jenta»

Det var ikke mye forståelse å oppdrive blant folk jeg gikk på skole med. Under det meste av barneskolen var jeg riktignok relativt heldig, fordi jeg i min klasse hadde en kontaktlærer, Liv, som var veldig omsorgsfull, som forstod meg og mine behov, og skapte et miljø i klassen som gjorde at jeg var trygg. Hun sørget etter hvert for at jeg slapp å sove med guttene på klassetur, og de andre jentene i klassen hadde ingen problemer med det. Alle i klassen visste at jeg var som en jente. 

Jeg skulle ønske alle barn kunne ha en lærer som Liv. Hun var som en ekstra omsorgsperson gjennom de nesten seks årene da hun var min kontaktlærer. Hun var en bidragende faktor til at jeg ikke ble mobbet i min egen klasse.

Men situasjonen ute i skolegården derimot, var en helt annen. Mobbing i friminuttene var noe jeg måtte leve med helt til jeg begynte på videregående. Jeg måtte venne meg til å bli kalt homo tidlig på barneskolen, i tillegg til enkelte episoder med vold. Noen likte også å kalle meg «jenta». Lite visste vel de at det var akkurat det jeg ville bli kalt. Men det kom ikke fra et godt sted. 

Transseksualisme

Både jeg og mine foreldre skjønte virkelig alvoret den dagen jeg ble gjort klar over puberteten, og hva som ville skje med kroppen min etter hvert som jeg ble eldre. En dag ble jeg fortalt på skolen at jeg ville utvikle adamseple, brede skuldre, større muskler og en mer hårete kropp. Ting jeg i dag finner attraktivt på menn, men som jeg overhodet ikke ønsker meg selv. Denne dagen ble en oppvekker. Etter denne skoletimen, låste jeg meg inn på et toalett. Jeg ville ikke komme ut. Jeg ville ikke leve. 

Dette ble starten på en prosess for å finne ut hvem jeg var. Mange hadde bare gått ut ifra at jeg var en feminin homofil gutt. Jeg skjønte raskt at dette ikke var riktig, at denne identiteten ikke var tilstrekkelig for å forklare det jeg følte. Det ble mange runder hos ulike terapeuter for å utrede hvor landet lå. Veien ledet etter hvert til det som da het GID-klinikken på Rikshospitalet. Jeg møtte også Esben Esther Pirelli Benestad ved flere anledninger.

Et stykke på veien mot Rikshospitalet lærte jeg om transseksualisme. At noen mennesker fødes med en kjønnsidentitet som ikke svarer til det biologiske kjønnet. Det sa klikk. Jeg skjønte det med en gang. Det var akkurat sånn det føltes. Jeg var aldri homofil, og det visste jeg. Legning var aldri noe jeg tenkte på. Det handlet om å være jente. Det var det jeg «var» fra første stund. Da jeg og mine foreldre forstod dette, begynte ballen å rulle. Jeg byttet navn offisielt da jeg var elleve. Navnet valgte jeg fordi jeg opprinnelig skulle ha blitt oppkalt etter min kjære tante, mammas søster, dersom jeg var født som jente.

Mitt personlige helvete

Jeg begynte på ungdomsskolen som Maria. Og da begynte også den tøffeste tiden jeg noensinne har levd gjennom. Hver eneste dag var en kamp. Borte var lærer Liv, og det trygge klassemiljøet. Jeg har aldri vært så alene før. Jeg hadde ingen ekte venner før helt mot slutten av disse tre årene.

Mobbingen jeg ble utsatt for ville jeg ikke ha unnet min verste fiende. Den kunne være subtil, og den kunne være veldig brutal. Sosial eksklusjon var en stor del av livet mitt. Mange syntes jeg var ekkel, og de som ikke syntes det var gjerne redde for å ha noe med meg å gjøre, fordi de ikke ville risikere å bli mobbet selv.

Vold var også noe jeg erfarte en del av på ungdomsskolen. En gang gikk en gutt til et så stygt angrep på meg at mamma og pappa tok meg ut av skolen for å få gutten fjernet. Han hadde plaget meg lenge, og ble ofte fysisk. Denne siste gangen hadde han sparket løs på skrittet mitt. Halve trinnet stod og så på det som foregikk. 

Jeg hatet også vinteren på denne tiden. Det er en vakker årstid, men jeg visste at vinteren ville bety at jeg ville bli dynket i snø eller kastet harde snøballer på, hver eneste dag. En gang ble jeg stengt inne i en toalettbås og helt snø på, av en gjeng med jenter. Episoder med fysisk vold var det en hel del av. Det var egentlig enda verre å gå til skolen med en ekkel følelse i magen, og ventingen til neste gang noe ville bli sagt eller gjort mot meg. Det aller verste var at jeg ikke hadde noen venner, og ingen som stilte opp for meg, bortsett fra min familie.

Behandling

Jeg har ikke innsett hvor skadet jeg ble av denne plagingen før nå. Jeg var ødelagt inni meg, og desperat etter å få venner. Derfor utviklet jeg et mønster som ikke var positivt, for å gjøre meg mer interessant. Et mønster jeg ikke har klart å kvitte meg med før i voksen alder. Jeg kunne lyve om de underligste ting, og jeg la til meg en grenseløs arroganse. Jeg fikk høre at jeg måtte heve meg over andre folk, noe folk typisk sier for å trøste mobbeofre. Og jeg tok det fullstendig bokstavelig. Hvis jeg ikke var bra nok for dem, så skulle alle få vite at de ikke var gode nok for meg heller. Påtatt arroganse ble en viktig del av rustningen min, noe jeg grep etter ved enhver usikkerhet. Dessverre intensiverte dette noe av mobbingen, uten at jeg skjønte det. Samtidig fikk det meg til å føle meg litt bedre inni meg.

Prosessen mot kjønnsbekreftende behandling fortsatte gjennom disse årene. Jeg hadde for lengst begynt å kle meg som jente, og før jeg gjorde dette, kledde jeg meg nøytralt. Jeg var så redd for puberteten at jeg fikk hele prosessen bremset med pubertetsutsettende medikamenter. Dette er kontroversielt, og det vet jeg i dag. Denne behandlingen er risikabel. Likevel kan jeg ikke si at jeg angrer. Det er en av grunnene til at jeg ser så feminin ut i dag. Jeg er heldig, fordi jeg har en feminin silhuett, smal midje og bredere hofter. Det er fordi jeg aldri var gjennom puberteten som gutt, og fordi jeg fikk hormonbehandling fra jeg var 16. 

Kanskje er jeg litt heldig. Bildet er tatt i fjor.

En ny tid

Det er her denne historien får en liten oppsving. Videregående ble en renessanse for meg som person. Jeg var fortsatt skadet inni meg, og hadde fortsatt sosiale vaner jeg ikke er stolt over. Men mobbingen stoppet nesten helt opp. Folk hadde vokst opp litt, og jeg kom til et nytt miljø, uten å stikke ut like mye som før. Jeg så jo ut som en ganske vanlig fjortisjente. Mobberne mine ble også spredt for alle vinder.

Det viktigste var nok likevel en dramatisk økt selvtillit. Noe av årsaken til denne nyfunne tryggheten fant jeg på nettet. Jeg gikk i første klasse på VGS da jeg startet min første blogg, som ganske raskt ble en av landets største blogger. Lars Tangen, en homofil blogger mange på min alder sikkert husker, hadde nemlig delt innlegget jeg skrev om min historie på sin blogg, og min leserskare økte enormt. 

Plutselig var jeg på en måte litt kul. Det som før var et handicap hadde blitt en edge. Bloggingen varte dessverre ikke lenge. Min mor var bekymret for det som kunne skje med meg. Hun fryktet at jeg kunne utsette meg for flere farer ved å være så åpen. Jeg var sint på henne den gangen, men jeg forstår det når jeg ser tilbake på det. Det var likevel veldig kjedelig å måtte slette denne populære bloggen etter bare et par uker på topplisten. Jeg ble invitert på bloggfester og alt sånt. Det var kjipt å gi slipp på det som kunne ha vært en spennende reise. Jeg klandrer ikke mamma for det. Kanskje det var riktig at jeg ble mer moden før jeg gikk offentlig ut igjen. 

Veien videre

Jeg hadde nå i alle fall venner på VGS, og var sosial med andre utenfor skoletiden. Jeg følte at jeg var på vei mot noe bedre. Jeg visste at jeg nå fikk den hjelpen jeg opplevde at jeg hadde et enormt behov for.

Det var ikke lett å få fatt i denne hjelpen, riktignok. På Rikshospitalet forklarte de at de måtte være helt sikre før de satte i gang, for å unngå feilbehandling. Jeg ble derfor utredet nøye over flere år før hormonbehandlingen, som først fant sted etter at jeg fikk endelig diagnose. Når jeg tenker tilbake på dette, så forstår jeg det. Jeg var utålmodig, men det var riktig av disse spesialistene å ikke gi etter for maset. Hadde det vært feil, kunne konsekvensene vært katastrofale. Det er det som er så feil med dagens narrativ i debatten om transseksualisme. For mange er opplevelsen en fase, og de kan ødelegge livet sitt ved å gå for fort frem. Her er faktisk klinikken på Rikshospitalet ansvarlig, de forsøker å holde igjen for presset, mens andre aktører, som Pirelli Benestad, er etter min mening uforsiktige. 

Men for meg gikk det riktig vei. Jeg har operert meg. Jeg fikk litt «hjelp» i brystdepartementet da jeg var 18. Og da jeg var bare 19 ble jeg fullt «korrigert». Det var litt av en befrielse. Som politiker synes jeg det er rart å snakke om seksualitet og kjønnsdeler, men jeg innser at jeg kan hjelpe noen der ute ved å være åpen. For meg ble resultatet at jeg mistet all dysfori rundt kroppen min. Jeg føler ikke på det å være fanget i feil kropp. Ingenting føles feil. Det eneste som har plaget meg litt er at jeg ikke kan bli mor for egne barn. Bortsett fra det, er jeg 100 prosent tilpass i riktig kropp. Likevel var prosessen ekstremt smertefull og psykisk krevende. Jeg hadde mye vondt under dagene etter operasjonen. Det roet seg imidlertid ganske raskt ned, og jeg kunne leve ganske godt.

Overgrep

Dessverre gikk ikke alt helt bra for meg likevel. Jeg hadde levd med resultatet av denne store operasjonen i ett år da jeg fikk det som jo må sies være min første seksuelle opplevelse etter korrigeringen. En ufrivillig seksuell opplevelse, riktignok. Jeg ble utsatt for et overgrep av en mann i min nærhet, en mann jeg stolte på. Han banket meg opp og forgrep seg på meg. Nå sitter vel fyren fortsatt i fengsel. Mulig han er på vei ut. Vi har altfor lave strafferammer i Norge, og det så jeg under prosessen. Syv fengselsår i Norge er en lek i forhold til hva denne mannen utsatte meg for, og for ikke å snakke om hva han utsatte en annen dame for før meg. Hun ble voldtatt og banket opp av denne mannen gjennom mange år, og dette ble han også dømt for, i samme prosess. 

Jeg fortalte meg selv etter overgrepet at jeg ikke var preget av det. At jeg bare kunne fortsette livet mitt. Jeg følte meg underlig, men også bestemt. Jeg gikk på jobb dagen etter, med blått øye, mot min families kraftige protester, og til mine kollegaers store forundring. Jeg jobbet i en butikk som ekstrahjelp, og skjønte tydeligvis ikke hvor lite passende det var for kundene å møte meg i butikken, slik jeg så ut. Men jeg har en spesiell arbeidsmoral. Jeg vil ideelt sett heller lide meg gjennom en tøff dag på jobb med sykdom, enn å ta fri. 

Om å komme til seg selv

Under årene etter denne hendelsen vokste jeg opp. Jeg flyttet hjemmefra, og bosatte meg sentralt i hovedstaden. Jeg ble langsomt, gradvis kvitt mine dårlige sosiale vaner. Jeg sluttet etter hvert å lyve om ting for å gjøre meg kulere. Jeg tonet ned arrogansen min. Det ble kanskje litt verre, før det ble bedre. Men så var jeg der. Da jeg var 24. Det var da jeg kjente at jeg var helt trygg på meg selv, at jeg kunne være helt meg, og 100 prosent ærlig. Det var også da jeg fikk plass til andre ting. Politisk engasjement, og en hektisk karriere. Transseksualisme ble et tilbakelagt stadium.

Jeg vet ikke hvilke aspekter ved alt dette som har preget meg mest. Jeg vet at jeg fryktet å bli drept under overgrepet, men jeg vet også at jeg hadde valgt en omgang med juling før jeg hadde valgt å gå ungdomsskolen om igjen. Det jeg er aller mest klar over er at jeg er rustet til å møte vanskeligheter. Jeg tålte nok relativt bra å bli utsatt for et overgrep, fordi jeg var så herdet. Likevel er jeg åpen for at denne siste hendelsen kan ha preget meg mer enn jeg kan ane. Jeg har en tendens til å late som om jeg tåler alt. 

Det blir bedre

Men det jeg er helt sikker på, er at jeg er mentalt sterk. Det vet jeg at mange av dere der ute, som møter tilsvarende problemer i livet, også er. Dere er beintøffe. Selv om det er vanskelig nå, kan livet bli riktig bra senere. Man må bare holde ut. Fortsette videre, og bite tennene sammen. Jeg håper forståelsen blant unge har økt litt de siste årene, og at det er lettere på skolen. Men jeg regner ikke med det. Vær sterke, og aldri gi opp håpet om en bedre fremtid. 

En annen ting som jeg håper utenforstående kan ta med seg er betydningen av det å få støtte hjemme. Mine foreldre, og resten av familien min, har ikke vært noe annet enn forståelsesfulle og hjelpsomme. Alt som har betydd noe har vært min lykke og trygghet. Det at jeg i det minste hadde et trygt hjem der folk brydde seg om meg, var utrolig viktig da det stod på som verst. De satte himmel og jord i bevegelse for å hjelpe meg, ved mange anledninger. 

Hvis du som leser dette er lærer, la deg inspirere av Liv, læreren min på barneskolen. Læreren over alle lærere. Bare det å skape en trygg boble i klasserommet er en enorm hjelp for et barn som ellers mobbes, uansett hva som er motiv for plagingen. Liv truet ingen til å akseptere meg. Hun tvangsfôret dem ikke med prekener. Hun viste oss hvordan man er tolerant i praksis, hun var ikke redd for å straffe intoleranse (også når det kom fra meg), men mest av alt; hun viste oss kjærlighet. Hun brydde seg mer enn noen annen lærer jeg har møtt, og jeg glemmer henne aldri.

Livet er ikke en dans på roser, og for noen enda mindre enn andre. Det positive med å overleve mye motgang er at du bygger deg en sterk karakter. Rustningen man bygger seg har riktignok gode og dårlige sider. Forhåpentligvis kan man, som jeg har gjort, tone ned de dårlige, og bli et bedre menneske. 

I dag er jeg lykkelig. Selvsikker, stolt og uredd. Omtrent som da jeg var barn, minus bekymringsløsheten. Jeg elsker folk, og jeg er utrolig engasjert i helt andre ting enn det som har med kjønnsidentitet å gjøre. Jeg liker det sånn. Jeg er ikke noe glad i tanken på å kun mene noe i offentligheten som har med transseksualisme å gjøre. Jeg er mye mer enn det, og det håper jeg andre i lignende situasjoner også husker på. Vi er individer. Vi lever og lider oss gjennom lignende ting, og kan dele viktige erfaringer. Men vi er ikke like.

Dette blogginnlegget er kanskje et kapitel i min fremtidige selvbiografi. For nå vil jeg bare dele denne biten av den jeg er på denne nye bloggen. Det jeg vet er at jeg fremfor alt vil fortelle alle dere som sliter med lignende ting at livet kan ta seg opp. Kjemp videre. Aldri la noen andre fortelle dere hvem dere er, eller at din måte å være på er feil. For vit dette:

Det blir bedre. 

12 thoughts on “Min historie – fra helvete til himmel

  1. Utrolig sterk historie. Du ser jo veldig feminin og pen ut. Har aldri noensinne tenkt tanken om at du kunne vært født gutt. Jeg tror veldig på at din historie kan hjelpe andre som sliter 🙂 Stå på med politikken og alt det andre 🙂

    Like

    1. Solid, sant, og godt svar. Jeg støtter også Maria Zahler 100 %. Politisk og menneskelig. Hun er ei ung flott Dame med framtiden foran seg. Lykke til. Dette er en menneskelig historie som tross smerte og motgang er blitt vellykket og posetivt. Tusen takk, til Maria. Fra Terje Dahl.

      Like

  2. En veldig sterk historie fra ei sterk dame. Ungdomstiden må ha vært grusom, men tror at unge ikke ser omfanget av hva de gjør. Selv er jeg over 60,og er nok blitt mer oppmerksom på at alt ikke er svart/hvitt. Stå på Maria, du er ei tøff og sterk dame, og en dyktig skribent.
    God sommer.

    Liked by 1 person

  3. Dette var uventet og veldig godt satt ord på (som alt du skriver). Heldigvis gikk det godt, og jeg kommer til å følge med på hva du skriver og mener om høyaktuelle saker. Lykke til videre!

    Liked by 1 person

  4. Jeg har fulgt deg en stund og har latt meg imponere av din klokskap og måten du ordlegger deg på. Det ligger mye livserfaring i ditt unge sinn. Det var først da jeg leste «veien til Resett» for et par måneder siden at jeg ble klar over din historie. Da ble jeg enda mer imponert. Felte et par tårer underveis i lesingen av bloggen din og er ennå mer bergtatt nå. Jeg bruker litt fritid som frivillig hos Kirkens SOS og møter mange sterke historier hos fortvilte mennesker. Du må ha en voldsom appetitt på livet og en indre styrke for å komme igjennom dette med vettet og livet i behold. Jeg Håper vi en dag får se deg i rikspolitikken. Ønsker deg det beste i livet og lykke til
    Mvh
    Johan

    Like

  5. Hei Maria
    Ble selv mobba på skolen barneskolen,ungdomskolen og videregående fordi vi var fattige og jeg arvet klær av eldstebroren min.. Ikke mange vet dette i min bittelille vennekrets… Men jeg hater dem alle sammen den dag idag jeg kan ikke tilgi mennesker som så på meg som en mygg de helst ville drepe.. Jeg slåss mye. Men hadde jeg ikke møtt den gang min kone så hadde jeg garantert sitti inne for drap.. Hun ga meg 2 fantastiske jenter som jeg elsker mer enn noen aner. Ble skilt og ble sammen med en flott jente og fikk 3 unger til… Takket være min første kone så fikk jeg livet mitt på plass og jeg stortrives der jeg er idag.
    Jeg bryr meg ikke om du er gutt eller jente det er det som er innenfor som betyr noe. Begge mine eldste jenter er forlovet med hver sin jente.
    Du forteller en sterk historie,forskjellen på våre historier er at mine foreldre og skolen aldri hjalp meg,jeg var alene hele veien….

    Du er blitt en vakker kvinne men sterke meninger og jeg er stolt av deg

    Liked by 1 person

  6. Tusen takk til Maria Zahler. Sterk historie. Til oppmuntring for andre som sliter i perioder av livet, de kan vende seg til vellykket løsning, som med Maria. Ei flott vakker dame som har livet foran seg. Lykke til videre Maria både i poletikken og i privaten. Jeg er nå en følger av deg, og stor beundrer. 07.06.2020.Terje Dahl Arendal.

    Like

  7. Hei! Du burde å er vell utrolig stolt av deg selv etter du har kommet deg igjennom det helvete du har vært igjennom 🙂. Å være født i feil kropp og ikke joine venstresiden å bruke hele livet på å være et offer krever guts som dessverre mange mangler. Du virker som en pen og oppegående jente som fortjener det beste 😁

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s