Kutt i offentlig forbruk vil gjøre det mulig å kutte i avgifter for vanlige folk og skatter for næringslivet. Dessverre gjør de rødgrønne det motsatte. 

Man skulle kanskje tro at flere nå ser at at det er tid for å kutte i avgiftene, nå mens folks privatøkonomi er under sterkt press som følge av skyhøy prisvekst. Men her står vi i Fremskrittspartiet temmelig alene.

Innvendingene vi møter dreier seg som regel om at det særnorske høye avgiftsnivået er helt nødvendig for å finansiere felles velferd. At det finnes et betydelig potensial for kutt i offentlig forbruk, uten at man trenger å gå løs på sentrale velferdstjenester, er ikke noe man hører mye om. I det hele tatt er det skremmende lite fokus i norsk offentlighet på dette.

Nå, når folks kjøpekraft er under angrep, ville en effektivisering av offentlig pengebruk være en naturlig strategi for å finne midler til ulike tiltak for å verne om folks økonomi, som for eksempel avgiftskutt. Regjeringen hadde helt rett da de sa at det var viktig å stramme inn på pengebruken, og da de snakket om en ansvarlig økonomisk politikk. 

Problemet er bare at når det kom til stykket, så valgte regjeringen heller å stramme inn livreima i vanlige folks privatøkonomi og for norsk næringsliv, i stedet for å stramme inn livreima for staten. 

Statsbudsjettet for 2023 har en utgiftsside på svimlende 1748 milliarder kroner. Statsbudsjettet har altså vokst dramatisk, bare fra det allerede skyhøye nivået i 2022 på 1576 milliarder kroner.

Til sammenligning er utgiftssiden på Sveriges statsbudsjett for 2023 på 1195 svenske kroner. Svenskene er dobbelt så mange som oss, og vårt budsjett er mye større enn deres. Selvfølgelig er det betydelig rom for effektivisering. 

Likevel har regjeringen ikke lagt inn et eneste krav til effektivisering av offentlig sektor i sitt budsjett. De har i stedet valgt å en kraftig økning i forbruket, og sender regningen til næringslivet, der man fra før ser problemer. Mange bedrifter melder om oppsigelser og permitteringer, lavere investeringer og svakere lønnsomhet. Regjeringens drastiske skattesmell på nær 50 milliarder kroner kommer til å gjøre en vanskelig situasjon verre. Det blir dyrere å være norsk bedriftseier, dyrere å ansette. Og investorer møter en helt ny uforutsigbarhet med regjeringens brå vendinger. 

Trass i all retorikken rundt dette med å «ta de rike», så er det faktisk vanlige folk som kommer til å ta støyten også på dette området til slutt, når det blir færre arbeidsplasser. Regjeringen setter norsk økonomi over styr. Det er ikke ansvarlig styring.

Det er viktig med balanse i offentlige budsjetter. Selvsagt må vi unngå at budsjettpolitikken bidrar til økt press på rente og inflasjon. Og da er ikke svaret økte skatter og avgifter – ikke i dagens Norge – ikke før man har gjort alt man kan for å ta offentlig forbruk ned.

Vi bør effektivisere mer i offentlig sektor, og sette grenser for hva skattebetalerne skal bekoste. Ikke alle gode formål er viktige nok til at man skal tvinge skattebetalerne til å bekoste det. Vi må prioritere tøffere. Det betyr at det må kuttes på kultur, pressestøtte, bistand, i diverse støtteordninger til ulike organisasjoner og subsidier, og vi må slanke offentlig administrasjon. Det er ikke ansvarlig økonomisk politikk å ikke begrense dette forbruket – særlig i den situasjonen vi står i nå.

Ja, jeg forstår at mange synes det er fint og flott at staten forsørger alskens kunstnere, at NRK får seks milliarder kroner, at alt fra folkehøyskolelinjer i cosplay og drag til frivillige organisasjoner for ditt og datt får pengestøtte, at vi bruker 40 milliarder kroner på bistand, klimatiltak med tvilsom effekt til titalls milliarder kroner, og et veldig stort offentlig administrasjonsapparat til gud vet hvor mange penger. Men – vi kan ikke lenger late som om vi har penger til alt. Det kommer en dag der vi kommer til å trenge disse pengene mer. Nå må vi kutte, både for å få ned presset i økonomien, og for å trygge morgendagens velferd. Og da begynner man naturligvis med det som er minst viktig, og ikke velferden til de mange. Jeg skjønner at det er mange gode formål der ute, men staten kan ikke gjøre alt for alle. Nå må det settes grenser. 

Regjeringens politikk har vist seg å innebære en innstramming i økonomien til vanlige folk og for næringslivet. Det vi i stedet trenger nå er innstramminger i statens overforbruk, slik at privatøkonomi og næringsliv kan skjermes i større grad, og slik at vi kan stimulere til økt privat verdiskaping. Det er ansvarlig økonomisk politikk i 2023, og det eneste riktige. 

Jeg tror ikke at velgere flest er fryktelig opptatt av hva politikere kaller seg. De er opptatt av hva politikerne kan gjøre for dem. Men diskusjoner om ideologi er noe som opptar mange som er spesielt interessert i politikk, og kanskje særlig oss som er engasjerte som aktive politikere. Det gjelder uten tvil undertegnede.

Det er mange sterke følelser forbundet med ideologi i partiene. I mitt eget FrP er det mange meninger om hva vi er, og hva vi bør kalle oss. Jeg vil imidlertid tro at de fleste, som meg selv, ikke har noe problem med at partiet betegner seg som liberalistisk – men det betyr ikke at det er enden på visen. Det er mange liberalister med en sterk ideologisk overbevisning i partiet mitt, men det er også mange som ikke er så opptatt av slike ting, også har du også en hel del som snarere gir uttrykk for et mer konservativt grunnsyn. 

Det viktigste for meg i mitt partivalg er praktisk politikk. Derfor kommer ikke jeg til å kaste bort mange kalorier på å debattere ideologi internt i partiet. Men jeg er en nerd, spesielt interessert, og jeg vil sette ord på hva jeg tenker om det likevel. 

Liberalismen har bygget vestlig sivilisasjon fra opplysningstiden av. De moderne, vestlige nasjonalstater er i vesentlig grad et resultat av gårsdagens liberalisme og nasjonalisme, to ideologier som særlig satte preg på Europa på 1800-tallet.

Idéen om det frie mennesket, enkeltindividets rettigheter og begrensning av statens makt, er helt sentralt for det liberale demokratiet vi lever i. Selv om individets frihet gjerne kunne stått enda sterkere, er nettopp begrensninger av statlig styring helt sentralt for det vestlige demokratiet.

Jeg vil mene at det liberale på sett og vis er viktigere enn selve folkestyret. Demokratiet er begrenset, og må være det. Tyranni er tross alt tyranni, aldeles uansett om det er et mindretall eller flertall som tyranniserer og forbryter seg mot enkeltmennesker og berøver folks frihet. Det har historisk vært mye skepsis mot demokratiet, nettopp fordi et system der majoritetens ord er lov fort kan bli et flertallstyranni. Derfor er liberalismen i mine øyne helt uunnværlig. Det er en grunnplanke i mitt menneskesyn, og i min ideologiske bevissthet.

Men liberalismen er ikke nok alene. Ikke for meg. 

De som ser på seg selv som rene liberalister – og bare det – bør ta innover seg hva det betyr. Den klassiske liberalismen omfavner ikke et omfattende skattefinansiert velferdssystem, folketrygd og gratis skole til alle – ting som de aller fleste i Norge er skjønt enige om. Også de fleste i FrP. Vi er jo tross alt et parti som faktisk legger vesentlig vekt på en del offentlige, skattefinansierte velferdsgoder, som rene klassiske liberalister per definisjon må være imot.

Jeg tror at mange av mine egne partifeller – men også veldig mange nordmenn generelt – er ganske konservative i mange spørsmål, uten å egentlig vite det. Jeg er i alle fall helt sikker: Jeg er konservativ. 

Konservatismen har nå i generasjoner vært liberalismens partner på borgerlig side, i tautrekkingen med sosialdemokratene og sosialistene til venstre. Men konservatismen kan ikke defineres på samme måte som andre ideologier. Den er flyktig, på en måte. 

Noe av det som kjennetegner konservatisme er nettopp fraværet av ideologiske prinsipper. Mange har sagt det før meg, men konservatismen er muligens ikke å regne som ideologi. Det handler mer om en holdning til samfunnet, en måte å betrakte og respondere på endringer på, og en vektlegging av kontinuitet, stabilitet og tradisjoner. Dette har jeg alltid funnet svært tiltalende.

«Tradition is not the worship of ashes, but the preservation of fire», sa den østerrikske komponisten Gustav Mahler. Dette er et sitat som sier oss veldig mye.

Tradisjoner, den nedarvede skikken, normene og verdiene, og de lange linjer. Dette er ting som gir livene våre en dypere mening. Det ser vi jo ikke minst nå, når julen står for dør. Tradisjonene forbinder oss med våre forfedre, og med hverandre. Det skaper samhold. En følelse av at vi alle er i samme båt. Skikk og bruk varierer fra hjem til hjem, og fra landsdel til landsdel, men veldig mye går igjen. Også er det så mye av kulturarven vår som er dypere enn mat, klær og musikk. Vi bindes sammen av sosiale koder, vårt syn på riktig og galt, våre verdier, etikk og moral. 

Dette spiller naturligvis en helt avgjørende rolle for et samfunn som det norske. Vår samfunnsmodell er helt avhengig av at vi har mye tillit til hverandre. Og tilliten vi har til hverandre er bygget på bevisstheten om at vi deler noe dypt og grunnleggende. Det er dette konservatismen så ofte legger vekt på. 

Konservatisme handler naturligvis om å konservere. Det er korrekt. Men noen tror at en konservativ alltid motsetter seg endringer. Det stemmer ikke. Det man som konservativ motsetter seg er endringer for endringenes skyld. Endringer må være godt begrunnede og utredede, og de må ikke innføres for raskt. Ellers kan vi risikere å skape uforutsigbarhet, ustabilitet og uro i samfunnet.

Vi konservative ser samfunnet som et slags økosystem, som vi må være forsiktige med å tukle med. Ellers kan vi komme til å gjøre skade på bestående goder. Og bestående goder må bevares. Av og til må det justeringer til, for å bevare en god helhet. Vi forandrer for å bevare.

Jeg vil forandre Norge. Men ikke for mye, og ikke for grunnleggende. De forandringene jeg ønsker meg, er i grunnen bare kursjusteringer, som kan sikre at barn som vokser opp i Norge i fremtiden, får den samme tryggheten og friheten som jeg selv har hatt i Norge, men kanskje også noe enda bedre. Dette har vært min fremste motivator for offentlig engasjement. Hvordan ser Norge ut om 100 år? Vil vi fortsatt være et av verdens beste land å leve i? Det er tankene og spørsmålene politikere virkelig bør stille seg.

Et godt samfunn er verdt å bevare, og da må det også noen endringer til. Vi må tilrettelegge for mer verdiskaping i det private næringsliv. Vi må bruke skattebetalernes penger mer effektivt, og sørge for at skatte- og avgiftsnivået ikke blir for tungt å bære – hverken for folk eller bedrifter, dersom vi skal sikre et robust velferdssystem. Vi må føre en innvandringspolitikk som sikrer at vi ikke tar imot for mange som bare lever på offentlige overføringer, og at vi ikke får for stor kulturell fragmentering og segregering, for å bevare bestående goder; den høye tilliten og samholdet, og den norske velferdsmodellen som nettopp avhenger av tillit og samhold. Dette er grunnleggende konservative standpunkter, fordi motivasjonen handler om å ta vare på bestående goder, forvalte det vi har arvet, til det beste for kommende generasjoner med nordmenn. 

Konservatisme handler også om skepsis til oppskrifter på det perfekte samfunn, slik ideologier gjerne lover å kunne tilby. Vi vil ikke igangsette eksperimenter og forme samfunnet fra topp til bunn etter spesifikke ideologiske prinsipper. Konservative foretrekker en mer organisk utvikling. Samfunns-økosystemet må styres varsomt. 

Det er muligens også derfor vi er tilhengere av markedsøkonomi. Fordi markedet er det som oppstår når man lar folk være i fred. Markedet oppstår samfunnsorganisk, ikke politisk. Selv om politikere kan gjøre mye for å tilrettelegge for markedet, blant annet med infrastruktur, og kan tukle med og undertrykke markedet, oppstår markedet organisk, uavhengig av politiske vedtak.

Konservatisme handler, som ordet indikerer, om å konservere. Det er å se sitt forvalteransvar. Vi forvalter et samfunn vi har til låns, og som skal overleveres i god stand til neste generasjon. Da kan man ikke bare tenke på seg selv og sitt. Da må man også forstå at vi er et samfunn, et fellesskap, og at vi trenger en identitet og vår historie, i tillegg til vår individualitet. Uten dette blir vår eksistens meningsløs og nihilistisk.

Og derfor er jeg konservativ – og stolt av det. Jeg avviser ikke liberalismen. Jeg trykker liberalistiske prinsipper til mitt bryst, både fordi de er gode prinsipper i seg selv, men også fordi det er prinsipper som har bidratt til å bygge det gode samfunnet jeg vokste opp i, og som vi fortsatt vil trenge for å gi retning i veien videre. Norge har bruk for mer individuell frihet.

For meg er det mye overlapp mellom mine konservative og mine liberalistiske anskuelser. Og jeg føler at begge sider trenger hverandre. Konservatismen trenger liberalismen for å gi en viss retning. Den konservative må holde liberalisten litt i ørene, og minne om at det er andre viktige ting i livet enn materielle goder og meg, meg, meg. Derfor er jeg konservativ liberalist. Og jeg tror ikke jeg er alene. 

Jeg skal ikke si at jeg ikke har gjort noe feil. Jeg vil bestrebe meg på å være den første til å betrakte meg selv og granske mine egne gjerninger. Og i motsetning til Helge Lurås, vil jeg ikke stå inne for alt i Resett. Ikke i nærheten engang.

Jeg synes naturligvis at noen av Resetts kritikere er for kategoriske, overdrivende og for dømmende. De er uforsonlige, rett og slett. Jeg føler på en frustrasjon over at mine forsøk på bot og bedring egentlig bare er ignorert. Jeg må i mitt stille sinn innrømme at jeg hadde håpet at kritikerne ville sette pris på det jeg prøvde å gjøre.

Men jeg kommer aldri til å blidgjøre dem, og vil heller ikke ta et oppgjør med Resett for å bli likt av dem. Jeg gjør det for alle de som står i midten, som jeg tror egentlig kan kjenne seg igjen i mine meninger. Og for å ta et oppgjør med alle de som tror det er en styrke å alltid insistere på at man har rett, et oppgjør med alle de som tror at selvinnsikt er det samme som knefall, og for alle de som Resett har malt fiendebilder av. 

Sannheten er at jeg aldri ville ha valgt Resett i dag. Jeg hadde rett og slett ikke lest Resett. Det er en sannhet som jeg innerst inne har visst en stund, men som jeg av en midlertidig bekvemmelighet har skjøvet bort. Det var ikke klokt av meg. 

Jeg visste vel også at de valgene jeg gjorde etter at jeg forstod hvor stor avgrunn som hadde vokst frem mellom meg og ytre høyre, og etter at jeg ganske motvillig overtok Helges jobb, ikke kunne gi klirr i kassen til Resett. I alle fall ikke på kort sikt. Jeg var så opptatt av å prøve å skape et annet inntrykk av Resett, og jeg gikk fort frem så fort jeg hadde sjansen, og ikke lenger ble begrenset av Helge. 

Jeg tenker at Resett, med Helge i spissen, hadde malt seg inn i et hjørne hva gjelder lesermasse og eksistensberettigelse. Og da ville jeg rive plasteret av raskt, for så å bygge nytt. I en rekke kommentarartikler tok jeg oppgjør med kommentarfeltene, med rasisme, med homohat, omsider også med klimafornektelse, og først og fremst med usaklighet og personangrep. Og det er ikke de nyanserte fremføringene som gir mest klikk. Jeg ga meg selv samtidig dårlig tid. Jeg håpet også på at folk skulle legge merke til den nye linjen.

Innlegget fortsetter.

Det ble viktigst å skape distanse til det gamle. Det ble viktigst å prøve å motbevise fordommene og å vise til bot og bedring. Jeg var så lei av å bli definert som noe jeg opplevde, og opplever den dag i dag, som fjernt fra den jeg er, og fjernt fra flere andre i Resett.

Jeg har ikke noen interesse av å stå last og brast hele tiden. Jeg synes ikke man alltid kan det. Noen ganger må man se styrken i å kunne sette etikken foran selvhevdelse. Stahet kan fort bli uklokt.

Men anger er et ord man skal være bevisst på betydningen av. Jeg har tenkt at jeg skulle ønske at jeg var født biologisk kvinne. Men da hadde jeg vel ikke vært meg? Jeg hadde ikke hatt de erfaringene og den lærdommen det har gitt meg. Derfor vil jeg kanskje heller ikke helt si at jeg angrer på Resett. For jeg ble faktisk mer reflektert og mye klokere mens jeg jobbet der. Kanskje jeg trengte å gjøre noe dumt?

Uansett om det er anger her, eller om det ikke er det, så vil jeg i alle fall beklage. Jeg vil beklage til alle som ble behandlet dårlig av Resett. Alle de som ble hengt ut til spott og spe i kommentarfeltene – og da særlig til de mest avmektige av disse. Jeg er oppriktig lei for det. Det var så unødvendig. Så feil.

Jeg er fortsatt på høyresiden. Og jeg er fortsatt opptatt av en streng innvandringspolitikk. Og det er kanskje derfor folk som Harald Klungtveit alltid vil betrakte meg som nazist eller hva nå enn.

Men jeg har begynt å legge vekt på andre ting, flere aspekter, flere sider ved samme sak, og er mer bevisst på hva mine meningsmotstandere faktisk kan ha rett i. For det kan være en hel del, det.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå. Det må jeg tenke nøye gjennom. Men det jeg vet, det er at jeg skal fortsette å være tydelig og åpenhjertig om mine meninger. Når det er behov for å si seg sterkt uenig i noe, så skal jeg det. Men i diskusjon, overalt der den finner sted, vil jeg prøve å komme videre – finne enighet, overbevise andre, la meg overbevise når det faktisk viser seg å være riktig, og å si ifra når folk blir tråkket på. Det er mitt løfte til deg som leser dette. Takk for at du tok deg tiden til dette. 

Det ble umulig for meg å rehabilitere og redde Resett. Nå er jeg fri fra det – og jeg kan endelig si hva jeg vil. 

Jeg skriver dette fordi det er så mye jeg har usagt om Resett. Det er sagt og hevdet så mye om meg av andre, som ikke er sant, uten at jeg har fått fortelle åpent om mine opplevelser. Men nå kommer det.

Da jeg gikk inn i rollen som ansvarlig redaktør i Resett var det meningen at dette skulle være en høyst midlertidig stilling. Jeg hadde ikke tenkt til å sitte i nærheten av så lenge som jeg har endt opp med. Faktisk hadde jeg egentlig ikke lyst på jobben i det hele tatt. Det er jo hevdet at jeg kuppet Resett, og det fremstår for meg som helt fjernt. Redaktørjobben har bare gitt meg forklaringsproblemer, ikke minst i politikken. Jeg påtok meg jobben under forutsetning om at det ville være midlertidig, og av ren lojalitet til mine resterende kolleger og styret. Og nå er det også slutt. Jeg er utbrent. Nå skal jeg bruke julen til å komme meg, også skal jeg etter hvert gjøre noe helt annet – et annet sted. 

Selv om redaktørstillingen skulle være midlertidig, var det ingen tvil for mitt vedkommende om at jeg skulle sette mitt preg på Resett. Jeg så på stillingen som en sjanse til å rehabilitere Resett, etter flere års vanstyre – både redaksjonelt og økonomisk. Gjøre Resett spiselig for større grupper. Et alternativ – både til de mer etablerte mediene – og et mer nyansert og seriøst alternativ til de såkalte alternative mediene.

Men Resett var vanstyrt, og det var umulig for oss å redde det. Vi trodde da jeg tok over at vi kunne snu det med å effektivisere driften, få slutt på ineffektiv pengebruk på saker og ting som ikke var avgjørende for Resetts eksistens, og å moderere og bredde ut den redaksjonelle linjen. Men det hadde gått for langt. Resett var dødsdømt. 

Helge Lurås presiderte over en redaksjonell linje som jeg i dag tar sterk avstand fra. Jeg så til å begynne med på ham som en seriøs, men uredd person, som var interessert i å ta fatt på de store spørsmålene rundt hvor Norge er på vei – hva slags Norge våre etterkommere vil vokse opp i – på en saklig og balansert måte. 

Min første tid i Resett var jeg ikke så oppmerksom på hva som ble gjort utenom mitt eget arbeid. Jeg satt med mine egne ting, og fulgte ikke så mye med på hva andre i Resett gjorde. Det var en stor feil – og det skulle ta litt tid før jeg innså det. Jeg hadde jo også en personlig reise. Jeg ble eldre, klokere, mer balansert og fikk gradvis et bedre syn på norsk offentlighet og media, mens jeg satt som journalist i Resett. I takt med min egen modning, registrerte jeg etter hvert hva Helge hadde dratt meg inn i, og da følte jeg ofte på en håpløshet. Hvordan skulle det gå med meg nå? Ville jeg være en paria for alltid? Ville jeg noen gang kunne få en annen jobb? Ville de av mine kolleger som jeg visste var kloke, også bli uglesett overalt?

Helge gjorde så mye uansvarlig. Han tillot en skribent å skrive anonym kampanjejournalistikk mot Sumaya Jirde Ali, som de av en eller annen grunn var veldig fiksert på. Dette bidro i en virvelvind av hets og skittkasting som jeg mener gikk helt på siden av de viktige, saklige spørsmålene vi burde ha brukt mye mer tid på. I tillegg drev han med klimafornektelse – han sådde tvil om menneskers utslipp av klimagasser kunne påvirke klimaet, noe jeg ser helt annerledes på. Også tok han inn en masse useriøse debattinnlegg fra synsere som bare raljerte om “globalister”, hvor forferdelig Erna Solberg er, hvor fiendtlige alt og alle er og så videre. Veldig mye tull.

Målet var åpenbart å provosere fremfor å faktisk være en fornuftig stemme som søkte sannhet og samarbeid. Det var konflikt som gjaldt. Og i bunn og grunn er det noe jeg under årenes løp har funnet ut at jeg ikke liker. Jeg er ikke glad i konflikt for konfliktens skyld. Jeg vil heller bygge broer, og jeg vil heller prøve å komme frem til en fornuftig konsensus enn å bidra til polarisering. Dette fordi jeg vil ha løsninger. Komme videre, på en måte, i stedet for å mase om de samme debattene hele tiden, og krangle med folk jeg er uenig med.

Noe av det verste Helge presterte å gjøre var å skape fiendebilder av meningsmotstandere, samt å fraternisere åpent med aktører som SIAN, og personer som Lysglimt. 

Helge benyttet seg av en uanstendig taktikk for å få støtte til Resett. I en av de siste såkalte tiggeartiklene Helge skrev til leserne, der han ba om donasjoner og abonnementer, presterte han å bruke en fotomontasje av personer hans Resett hadde et antagonistisk forhold til – folk som Eivind Trædal, Thorbjørn Jagland, Lars Gule og Trine Skei Grande for å nevne noen. «Se her, disse er våre fiender; støtt oss i kampen mot dem». Helt useriøst, og totalt uforsvarlig i mine øyne. Jeg trodde han visste bedre på det tidspunktet.

Og hver gang SIAN skulle demonstrere et eller annet sted – så var Helge og Shurika på pletten, med livesendinger og det ene med det andre. De knyttet seg tett opp til SIAN og deres form for “islamkritikk”, og det var direkte flaut. Sånn holdt det på helt til jeg ble bedt om å overta roret. Og om du søker etter Helge Lurås på NTB Bilder får du blant annet opp et bilde av at han smilende håndhilser på Lysglimt. Jødehateren Lysglimt. Det var jo helt uforståelig for meg.

Også var det kommentarfeltene da – en historie helt for seg selv. Til å begynne med registrerte jeg bare at jeg personlig fikk mye skryt i kommentarfeltene under mine egne saker. Etter hvert kom det saker i andre medier om helt totalt uakseptable ytringer i kommentarfeltene i Resett. Gradvis fikk jeg et negativt syn på kommentarfeltene til Resett. De ble aldri konstruktive. Det ble et sted for skittkasting og krangling. Og det ble vanskelig å justere det i riktig retning under meg som redaktør. Det er ingen tvil om at jeg omsider ble høyst upopulær i disse kommentarfeltene, fordi jeg i deres øyne gjorde Resett for likt det de kaller “MSM”.

Men tilbake til tiden før jeg tok over som redaktør. Etter hvert som jeg ble mer bevisst på den troverdighetsmangelen Resett hadde fått, og hva som egentlig hadde blitt gjort i Resett, innså jeg også at jeg ikke kunne la være å ta affære. Jeg trodde fortsatt på idéen om et nettmedium på høyresiden som tok opp saker som andre var redde for å ta opp, og som stilte spørsmål om fremtidens Norge andre kviet seg for, og jeg ville ikke at et slikt prosjekt skulle bli ødelagt. Jeg måtte derfor involvere meg mer, og være tydeligere når jeg opplevde at mine smertegrenser var i ferd med å bli nådd. 

Jeg sa ofte klart og tydelig ifra når jeg syntes det gikk for langt, når Helge tok inn useriøse debattinnlegg, når det ble for mye personfokus, og når det ble for radikalt. Én ting skal han ha – han hørte faktisk en del på meg. Og rett skal være rett – også han beveget seg og ble mindre høyreradikal med tiden, ikke minst i forbindelse med Kongress-stormingen 6. januar 2021, da han tok et oppgjør med den radikale Trumpismen. Dette oppgjøret støttet jeg helhjertet, og det gjorde at jeg fikk en fornyet tillit og optimisme. Da trodde jeg vi var på vei til noe bedre, men så begynte de å rote seg borti SIAN snart igjen.

Helge (og Shurika) har nemlig et syn på islamkritikk som jeg rett og slett ser på som særdeles lite konstruktivt og produktivt. Det handler mer om provokasjon enn om å faktisk få folk til å forstå hvorfor islamkritikk er viktig. Ja, de har skrevet noen bøker, men hvor mange leser dem? Jeg er blitt mer opptatt av å overbevise folk om at islamkritikk er fornuftig, og at det faktisk er fullstendig i tråd med synspunktene de aller fleste i Norge har, fra høyre til venstre, snarere enn å være en provokatør. Provokasjoner, som det SIAN har drevet med, har aldri gjort noe annet enn å skremme vanlige folk bort.

Helge og Shurika likte ikke at jeg tok avstand fra SIAN våren 2021. Shurika likte det så dårlig at hun valgte å henge meg ut foran hele staben i Resett på gruppechat. Her mente hun at jeg skadet Resett ved å skape distanse til SIAN og deres tilhengere, at det ville bli færre donasjoner, at jeg gjorde «knefall» og slike ting. 

Jeg er blitt fortalt av flere andre i Resett at de så på det som mobbing at hun tok slike oppgjør med meg spesifikt i plenum. Og det var ikke den eneste gangen hun valgte å gå til angrep på meg og irettesette meg.

I en liten stund før jeg tok over som redaktør, hadde jeg fungert som Helges stedfortreder to dager i uken, da han ville gjøre litt andre ting enn å styre Resett. Da jeg styrte Resett for Helge, tok Shurika på seg oppgaven som min sjef, tilsynelatende i kraft av sitt forhold til Helge. Og hun ga meg åpen og ganske krass korreks foran alle. Jeg opplevde det som om Shurika rett og slett ville “jekke” meg ned, eller at hun mislikte meg veldig. Hun hadde uansett ikke noe med å irettesette meg så krast som hun gjorde i chatter i plenum, særlig da jeg faktisk fungerte som Resett-redaktør som vikar for Helge. Helge forsvarte meg aldri. Shurika gjorde tilsynelatende aldri noe galt. Jeg fant det veldig ubehagelig, og det burde ha vært åpenbart for alle med noenlunde sosial intelligens at hun gikk over streken.

Dette fikk jeg i alle fall nok av. Så ja, jeg varslet styret i Resett om min opplevelse av Shurika. Så har jeg skjønt at jeg ikke var alene om å ha hatt frustrasjoner rundt dette.

Jeg valgte bevisst å unngå å snakke med Helge om det. Jeg hadde vært svært naiv, og overhodet ikke ved mine fulle fem, om jeg hadde gått ut ifra at Helge ville behandle saken objektivt. Men Helge har gitt uttrykk for at han selv ikke skjønner hvorfor han ikke ble involvert i behandling av varselet mitt. Det er nesten litt utrolig. Selvsagt kunne ikke jeg varsle ham om at jeg syntes kjæresten hans oppførte seg dårlig. Hallo?! Han hadde jo sett så mye av det selv, gjort ingenting, og dessuten visste jeg fra før at andre som hadde prøvd å si ifra om det uprofesjonelle forholdet, hadde blitt skutt ned, kontant avvist og presset. Derfor gikk jeg til styret. 

Styret tok saken på alvor. Men da Helge fikk nyss om varselet, og fattet mistanke om at det kom fra meg, så valgte han å si meg opp. Det var ugyldig og ulovlig så klart. Jeg fikk bare et brev i posten. Ingen drøfting. Ingen advarsel. Bare et brev i posten med en oppsigelse. 

Jeg varslet om dårlig arbeidsmiljø – og da skulle Helge sparke meg. Det var helt forjævlig. Jeg trodde ikke at han var så slem. Uansett var det ikke en lovlig, gyldig oppsigelse.

Jeg skulle den dag i dag ønske at jeg bare dro. Jeg skulle bare ha forlatt Resett. 

Men jeg hadde sansen for flere i styret i Resett, og jeg trodde at vi kunne rehabilitere Resett etter flere års vanstyre. Derfor ble jeg værende, og takket omsider ja til å bli redaktør da det ble klart at Helge måtte ut. 

Shurika har siden med jevne mellomrom sendt meg ubehagelige meldinger som jeg aldri har giddet å besvare. Slikt som dette.

I tillegg har Shurika brukt meg som et våpen mot Mikkel Dobloug, i en vendetta hun har hatt mot ham. Hun hevdet overfor VG at jeg hadde anklaget Mikkel for metoo mot meg, overfor henne. Shurika viste VG private meldinger fra meg til henne som hun mente var metoo-beskyldninger. Selv VG kunne slå fast at det ikke var noen slike beskyldninger i meldingene. Jeg avkreftet også. Mikkel gikk aldri over noen grenser, og vi har hatt et godt forhold hele veien. Derfor ser jeg veldig alvorlig på dette.

Det var veldig vanskelig da det stormet i media på forsommeren, fordi jeg ble utsatt for en rekke beskyldninger og anklager, som jeg aldri fikk svare på. Jeg hadde munnkurv. Og det var nesten ikke til å holde ut. Jeg hater det når andre får definere meg, og jeg foraktet styret litt for at de ikke lot meg forsvare meg. Derfor er jeg åpen nå.

Jeg har som redaktør hatt fokus på å forsøke å opprettholde lesertallene, noe som jeg vil si gikk greit utover høsten – vi hadde faktisk veldig pene lesertall tidligere i høst – og jeg har samtidig justert den redaksjonelle profilen i en mer moderat retning. Det som var feil under Helge Lurås skulle rettes opp, både arbeidsmiljø-messig, økonomisk og redaksjonelt. Det skulle dessverre vise seg å ikke nytte. Sånn er det bare. Nå er det i alle fall over. Jeg er fri. Og jeg kan si hva jeg vil om Resett. 

Jeg vil ikke si at jeg er stolt av Resett. Jeg rakk ikke å gjøre nok med profilen til at jeg kunne bli riktig fornøyd. Det var for mye gammelt grums i kriker og kroker. Økonomien var skakkjørt – og vi kunne ikke gjøre noe med det, om vi ikke ville selge sjelen vår og begynne å tilfredstille en hard kjerne igjen. Det var aldri aktuelt for meg. Jeg er klar over at min moderate linje ville ergre mange. Så det gikk vel som det måtte gå til slutt. Men jeg har i alle fall vært ærlig og hatt min integritet i orden.

La det være klart; historien som er fortalt om meg som kuppmaker og konspirator stemmer ikke overens med virkeligheten. Det er et veldig urettferdig bilde, som jeg absolutt ikke kjenner meg igjen i. Jeg var misfornøyd med arbeidsmiljøet, og med den redaksjonelle profilen, og sa ifra om det. Det var styret, og ikke jeg, som avsatte Helge. Jeg ble bare en skyteskive, fordi jeg også gjorde et forsøk på å lede Resett.

Det ble umulig for meg å rehabilitere og redde Resett. Nå er jeg fri fra det – og jeg kan si hva jeg vil. Jeg vet at mange vil si at jeg skulle ha trukket meg ut og tatt det oppgjøret her før. Men det tok rett og slett litt tid før jeg ble klokere og mer voksen. Og da trodde jeg det ville være bedre for Norge om vi i stedet fikk et bedre Resett, som kunne ta opp i seg bekymringer for Norges fremtid, på en mer saklig, og ikke-konspiratorisk måte, fremfor å overlate den arenaen til Document og lignende, som jo bare har blitt mer radikale. Jeg trodde at et reformert Resett var et bedre alternativ for norsk offentlighet. Så gikk ikke det.

Noen ganger kan jeg ikke la være å lure på hvordan mitt liv ville ha sett ut dersom jeg var venstrevridd, eller i det minste ikke FrP-er, innvandringskritisk eller skeptisk til radikal feminisme og kjønnsteorier. Dersom jeg hadde promotert ideer om at det finnes uendelig mange kjønn og forestillinger om at Norge er et gjennomrasistisk, transfobisk samfunn.

La det ikke være noe tvil; jeg er ikke slik venstresiden mener jeg skal være. Derfor vil en del forsøke å late som om jeg ikke eksisterer. Vi, som etter deres mening skal være så fryktelig undertrykte og marginaliserte i det norske samfunnet, men som våger å mene noe annet en den ytre venstresidens partilinje, vi som er patrioter, tror på nasjonalstaten, en streng innvandringspolitikk, familieverdier og personlig frihet, vi er nærmest en pariakaste for de verste utskuddene på ytre venstre. 

Fordommer

I mange kretser er det mye vanskeligere å komme ut av skapet som høyrevridd, enn det er å komme ut og fortelle at man har vært gjennom kjønnsbekreftende behandlinger. Ikke at jeg synes det bør være vanskelig å fortelle om sin historie med kjønnsidentitet, absolutt ikke. Men for meg er det et tankekors at det er så utrolig mange fordommer mot folk som stemmer FrP eller har høyreorienterte meninger. 

Jeg har møtt folk som rett ut sier til meg at de ikke hadde trodd at jeg var tillitsvalgt i et parti som FrP. Jeg virker jo så åpen og hyggelig og sånn, og det rimer ikke med det bildet de har av FrP-ere som sneversynte, homofobiske særinger som ifølge dem hater alt som er utenlandsk. Folk har fortalt meg at de ikke klarer å la være å ha en fordømmende holdning overfor FrP. Det kan hende at det finnes rom for at vi i partiet kan bli flinkere på hvordan vi kommuniserer, men i det store og hele får jeg litt frysninger av å måtte forholde meg til denne typen intoleranse. 

Mange tenker kanskje at det er enklere for meg å stå opp for det jeg mener, på grunn av min bakgrunn. At jeg har et slags alibi. Sannheten er nok en helt annen. Jeg opplever snarere tvert imot at det finnes en forventning om at jeg skal støtte veldig spesifikke politiske agendaer, at jeg skal være for en liberal innvandringspolitikk, kjønnskvotering, identitetspolitikk, og generelt bidra til å spre holdninger om at Norge undertrykker meg og andre grupper. 

Jeg er ikke undertrykt

Når jeg så til de grader avviser dette tankegodset, kan det bli meget uhyggelig. Det som ofte menes er at jeg med min historie ikke tar ansvar for folk som blir undertrykte eller mener at de blir det, når jeg ikke støtter disse ideene. 

Jeg har aldri sett på meg selv som undetrykt eller diskriminert. Jeg er blitt mobbet, det er riktig. Men jeg har også vært så heldig at jeg er oppvokst i et land der det finnes tilbud for folk som sliter med det jeg har slitt med, der vi kan henvende oss for å få den hjelpen vi trenger for å leve et bedre liv. Jeg er ikke født i Midtøsten eller Afrika, der folk som meg forfølges og behandles som dritt, på en måte jeg med mitt privilegerte liv i Norge ikke kan forestille meg. Med tiden har jeg også innsett at de aller fleste voksne mennesker i dette landet ikke har noe problem med den jeg er.

Dessuten mener jeg også at det er en del av livet at ikke alle liker deg eller det du gjør. Det er ikke sånn at alle må tvinges til å omtale meg på spesifikke måter eller bruke pronomen som jeg er OK med, så lenge jeg kan leve mitt liv og utfolde meg på min måte. Særlig ikke når jeg har andre mennesker rundt meg som støtter meg. 

Om å motbevise fordommer

Jeg opplever at mine meninger rundt disse tingene gjør mange veldig sinte på meg. For andre føles det nok best å bare ignorere meg, og late som om jeg ikke finnes. Det er enklere enn å anerkjenne at det finnes mennesker som meg, som har en slik historie, men som ikke bare gjentar de samme utgåtte forestillingene som finnes på den stor del av venstresiden. Det er så mye lettere å bare peke på noen eldre herrer og damer som kanskje uttaler seg litt krast og gjøre narr av dem, enn å gi meg, som kanskje motbeviser folks fordommer mot høyresiden, noe oppmerksomhet.

Bare fordi at jeg har hatt problemer tilknyttet kjønnsidentitet, så betyr ikke det at jeg ikke tror på kjønnsforskjeller, eller at jeg vil prøve å viske disse forskjellene ut. Bare fordi at jeg er såkalt trans, så betyr ikke det at jeg vil åpne Norges grenser for alle som vil, eller at jeg ser på Norge som et undertrykkende samfunn. 

Jeg er jo ikke så glad i denne merkelappen trans, og vil egentlig ikke bruke det så mye. Men det er jo enkelt og greit.

Jeg er høyrevridd, “trans”, tillitsvalgt i FrP, og stolt av det. Et av resultatene er at radikale krefter på venstresiden ikke kan bruke meg som sannhetsvitne for sine forestillinger. Det er det nok mange som synes er litt irriterende. Det får de bare føle på. Jeg står fjellstøtt. 

Jeg er redd for at den politiske polariseringen har økt sterkt bare de siste par dagene. Man må alltid være villig til selvrefleksjon. Kunne man ha gjort noe annerledes selv? Sannsynligvis kunne man det.

Jeg tror at det er viktig at vi snakker med innestemme, og at vi prøver å unngå for mange karakteristikker. Vi kan alle bli bedre. Jeg tror vi kunne ha tjent mye på å anerkjenne at det finnes gode poenger fra mange hold i debatten. Når det gjelder rasisme, så tror jeg ikke det er noen god strategi å påstå at den ikke finnes.

Oppvekker

Jeg er nok en av dem som har hatt vanskelig for å forstå at det finnes en del rasisme i Norge. Jeg tror det kan ha noe med at det for meg føles veldig fjernt å skulle behandle mennesker jeg møter i min hverdag annerledes på grunn av etnisitet. Det er bare noe man ikke gjør, har jeg lært. Dessverre har også jeg gradvis fått meg en oppvekker, ikke minst ved å se enkelte ting folk skriver i sosiale medier og kommentarfelt. Det finnes avskyelige holdninger der ute, til mange ulike grupper (også etniske nordmenn), og det er klart at de kommer til uttrykk gjennom handlinger og eksklusjon. Det er kanskje bedre i Norge enn i andre land, men det betyr ikke at vi er feilfrie, og at vi ikke har noe å jobbe med.

Tverrpolitisk antirasisme

Det vi trenger er en tverrpolitisk front mot rasisme. Også folk som ønsker seg en streng innvandringspolitikk kan være antirasister, og det må vi vise. Vi ønsker jo det beste for alle som skal leve i samfunnet vårt, det er jo derfor vi mener ting. Fordi vi har de beste intensjoner, og en visjon om et bedre samfunn for oss som lever her.

Og vi har ulike bakgrunner. Sånn er det bare. Norge er nordmennenes hjem, men mange av oss er ikke helt etnisk norske. Jeg er en av dem. Og det må være greit. Vi kan ikke spole tiden tilbake. Men vi kan ivareta det kulturelle fellesskapet, om vi strammer kraftig inn på innvandringspolitikken, bygger landet og forbedrer relasjoner mellom grupper som allerede lever her. Men det er min politiske mening, og det er ikke det som er poenget her.

Jeg vil anbefale folk å bruke innestemme. Ikke tolk motstandere i verste mening hele tiden. Still heller spørsmål, og vær åpen for å prøve å forstå hva motparten vil frem til. Dropp overdrivelsene. Norge er ikke rasismefritt, men vi er heller ikke gjennomrasistiske.

La oss komme sammen og snakke skikkelig om disse tingene, og få fakta på bordet. Så kan vi skape et bedre samfunn i felleskap.